Innstrandfjæra fuglefredningsområde

Innstrandfjæra ble fredet som fuglefredningsområde i 1983. Verneområdet har et areal på cirka 1,1 kvadratkilometer, hvorav cirka 0,1 kvadratkilometer er landareal. Formålet med opprettelsen av Innstrandfjæra fuglefredningsområde, er å verne om fuglelivet og fuglenes livsmiljø i et våtmarksområde, først og fremst fordi lokaliteten er en viktig raste- og hvileplass for trekkende vadefugler, men også fordi området fungerer som overvintringslokalitet og hekkeplass.

Her er hva Miljøvernavdelingen hos Fylkesmannen i Sør-Trøndelag skriver i forbindelse med fredningen:

Naturkvaliteter:
I fuglefredningsområdet er det sand-, grus-, mudder- og leirbunnsfjærer. Ytterste del av fjæra har steingrunn med tangbelter. Lenger ut ligger noen mindre gruntvannsområder. Overgangen mellom fjæra og dyrkamarka innenfor byr på all-sidige variasjoner i form av innbuktninger i fastmarka i tilknytning til grøfter og mindre bekker. Særlig viktig for fuglelivet er områder hvor små dammer blir stående igjen ved fjære sjø. I disse er det et yrende liv av vadefugl og andefugl, spesielt under høsttrekket.

Fugleliv
Blant trekkgjestene er arktiske vadearter som svarthalespove, polarsnipe og tundrasnipe. Sistnevnte opptrer i stort antall. Andre arter som opptrer i betydelige antall i trekktidene er vipe, sandlo, dvergsnipe, myrsnipe, brushane, gråmåke, svartbak og stær.

Ved Utstrand ligger Kråktjønna, en brakkvannsdam, hvor det tidligere var en hettemåkekoloni. Dammen har en viktig funksjon under trekket for en rekke spesielle fuglearter fordi det er så få vatn på Ørlandet. Blant fuglene som kan observeres her, hører sjeldne arter som knekkand og skjeand. Dammen benyttes også av blant annet brushane, brunnakke og sivsanger. Brakkvannsdammen er forringet av søppelplassen Kråka, like ved.

Innstrandfjæra, Grandefjæra, Hovsfjæra og fjæreområdene rundt Storfosna hører med blant Norges få Ramsarområder, det vil si at disse verneområdene har internasjonal betydning for fuglelivet etter de kriterier som ble gitt i henhold til Ramsarkonvensjonen, som Norge undertegnet i 1974. Hovedtrekket for fugl til og fra hekkeplasser i nordområdene (fra Grønland til Sibir) går langs norskekysten, og fuglene er avhengig av et nett med hvile- og rasteplasser langs ruta. Våtmarksområdene på Ørlandet og ved Storfosna utgjør et viktig ledd i denne kjeden. Den betydning disse lokalitetene har for trekkfugl skyldes foruten beliggenheten også den store næringsproduksjonen og arealenes dimensjoner.